Et mørkt og smertefult kapittel

 

Det har ikke bestandig vært like enkelt å være meg og spesielt ikke etter jeg har vært gjennom det mange mener er noe av det verste et barn kan være gjennom. Nettopp mobbing! Jeg har vært utsatt for mobbing i løpet av hele barndommen min og mens andre ser på barndommen sin som «den beste tiden» ser jeg tilbake på den som en mørk og vond fortid. En fortid hvor jeg ikke kunne være meg selv fordi alle rundt meg ønsket å se meg lide, se meg gråte og ha det vondt.

Det er ikke enkelt for meg og være åpen for alle om mobbetiden min, men jeg har bestemt meg for å dele den med dere. Dette er en historie jeg har gruet meg til å legge ut, og det gjør vondt for meg og skrive dette. Minner sitter i meg som et arr i meg, blødende arr som skjuler sannheten fra barndommen min.

Jeg startet på barneskolen, glad og fornøyd uten å vite hva mine neste år skulle bringe. På den tiden var jeg såpass liten at jeg ikke forsto hvor vondt jeg kom til å ha det helt til jeg gikk ut av vgs. Jeg startet i en klasse hvor jeg fikk meg nye venner og trivdes veldig godt fra 1. klasse og frem til 5. klasse. Jeg fikk meg kompiser og ante fred og ingen fare. Men dette skulle virkelig ta en brå slutt! Noen av gutta i klassen synes det var veldig tøft og måle muskler og se hvem som var sterkest. Jeg har aldri vært den sterkeste gutten i klassen og de elsket å latterliggjøre meg bare fordi jeg ikke var like sterk som dem. Jeg ble lagt ned i bakken flere ganger mens de andre sto rundt og lo. Men det stoppet ikke med det, de eldre gutta som gikk i klassene over meg elsket å latterliggjøre meg pga jeg så annerledes ut enn dem. De viste meg grimaser av ansiktsuttrykket bare fordi jeg ikke kommer fra Norge.

Mine tre år på ungdomskolen var uten tvil mine verste år i løpet av livet mitt. Mobberne ble bare verre og verre for hver dag som gikk og uansett hvor jeg var fant de meg alltid. Dag inn og dag ut, det var alltid noen som skulle latterliggjøre meg bare fordi jeg ikke var som alle andre. Det startet med at de skulle tøffe seg for venninnene mine og fortelle dem falske rykter om meg til dem for at de skulle slutte å henge med meg. Selv de kompisene jeg trodde var mine kompiser snudde ryggen til meg bare fordi de ville henge med de «populære». Sakte, men sikkert trakk de meg lengre og lengre ut i kulden og hver gang jeg viste tegn om at jeg var misfornøyd skulle de henge meg ut. Men de ga seg ikke med det!

De begynte å legge meg ned i bakken, slå meg i magen og sparke meg! De kastet søppel på meg og råtne frukt og grønnsaker de fant i søppelkassen! De helte ut alle tingene mine og ødela dem eller klusset i skrivebøkene mine! Det virket som de levde av å latterliggjøre meg for flest som mulig, noe de klarte feilfritt. Jeg skammet meg! Jeg skammet meg for den jeg var og det var vanskelig for meg og vise klassen min og omverden hvem jeg faktisk er. Har aldri vært den smarteste på skolen og fikk ofte 2/3 på prøver. Opplevde stadig vekk at de gikk i sekken min for å lete etter prøveresultatet og rope det ut til resten av klassen så alle kunne le av hvor dårlig jeg var.

Til og med da min bestemor døde ble jeg mobbet! De lo av meg bare fordi jeg var knust og mente jeg ikke bar sterk nok ?

De verste mobberne elsket å tegne grimasebilder av utseende mitt og henge dem opp i klasserommet! De sendte meg stygge grimaser og baksnakke meg. Dette gikk så utrolig hardt innover meg og det gjorde at jeg ikke orket mer. Fikk beskjed av læreren min at hun ikke hadde nok vurderingsstoff på meg i faget hennes og at jeg risikerte å stryke. Mobbingen hadde tappet meg for krefter og jeg orket ikke å gjøre noe..

Videregående startet bra, men endte dårlig. Jeg hadde kommet på en skole jeg visste at ingen andre hadde startet på. Kuttet all kontakt med min gamle klasse og ignorerte de jeg møtte på gata. For om jeg noen gang skulle komme gjennom vgs visste jeg at jeg ikke skulle ha noe med dem og gjøre. Men skulle mobbingen slutte her? NEIDA! Jeg bli utsatt for rasistiske kommentarer som handlet om adopsjon, et tema jeg tar alvorlig! Fikk stadig høre kommentarer som virkelig knuste meg, mer enn noen kan forestille seg ? Dette gikk så sterkt innover meg at jeg rett og slett ikke orket mer. Jeg begynte med selvskading, kuttet meg for å merke den smerten jeg mente selv at jeg fortjente! De blodige arrene som var synlig. I tillegg hadde jeg selvmordstanker og hadde det ikke vært for en spesiell venninne hadde jeg gjort det man ALDRI må gjøre, nemlig å ta livet sitt! Jeg hadde planen klar, hadde planlagt nøye hvordan jeg skulle ta livet mitt ?. Men heldigvis skjønte venninnen min at noe måtte gjøres og jeg har fått mye hjelp av henne. Hun REDDA meg!!

Konsekvenser/etterdønningene

Konsekvensene for dette har vært vanskelig for meg å takle. Den dag i dag sliter jeg med å glemme mine vonde tanker og minner! Det har satt DYPE og BLØDENDE arr i livet mitt, arr jeg kommer til å bære resten av livet mitt. Sliter med å sove om nettene siden jeg blir liggende våken med tårer i øynene og er redd for hva som kommer til å skje. Klarer ikke å tenke klart lenger og drømmen om det jeg ønsket å bli har sakte, men sikkert forsvunnet fra meg ? Alle drømmene, planene og forventningene jeg hadde til fremtiden min er borte og jeg ønsker bare å gi opp ? Kroppen er utslitt og jeg klarer ikke å passe på meg selv lenger. Vennene mine har vært nøkkelen for at jeg ikke har gitt opp og det er de som passer på meg. Mange mener det er familien som passer på meg, og ja det er jo riktig, men de vet ikke hvor vondt jeg faktisk har det!

Jeg føler meg flau og hater meg selv etter alt jeg har vært gjennom! Skammer meg fordi jeg lot mobbingen ta knekken på meg og er flau over meg selv. Flau over at jeg ikke gjorde noe med det selv ?




 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

etviktigbudksap

etviktigbudksap

18, Asker

Jeg er en 18 år gammel gutt som kjemper en hard kamp mot mobbing! Har selv blitt mobbet og vet hvor vondt det gjør, så jeg ønsker at flere folk forstår hvor alvorlig dette er. Det er spesielt vanskelig for barn og unge som ikke helt vet hvordan man skal takle en slik situasjon og da kan det være ekstra vanskelig å stå "alene mot verden"! Jeg er helt åpen om min erfaring og jeg mener at vi mennesker bør komme oss ut av "boblen" vi gjemmer oss inni og prøve å ta tak i kampen mot mobbing. Alt for mange i dagens samfunn tenker "det gjelder ikke meg" og dropper å kjempe en felles kamp mot mobbing! Selv om vi ikke tenker over det gjør alle motstand i kampen mot mobbing ved å dele mobbehistorier eller diskutere det med familie og venner. Det høres kanskje rart ut, men det er VIKTIG at det gjøres. I en alder av 18 år har jeg fått 12 av årene mine ødelagt av mobbing. Bare fordi jeg er adoptert og ikke vet hvem mine biologiske familie er har jeg blitt sett på som "gutten som ikke fortjener å bli behandlet godt".. Helt siden barneskolen og frem til nå har jeg kjempet en kamp mot meg selv for å komme meg gjennom hver dag. Den dag i dag sliter jeg stort med depresjon og vonde tanker fra mobbetiden min. Men jeg har en drøm jeg gjør alt for å oppnå - nemlig det å bli barne og ungdompsykolog! Jeg ønsker å videreføre den hjelpen jeg fikk da jeg trengte det som mest til barn og unge som opplever mobbing.

Kategorier

Arkiv

hits