Frustrasjon og sinne

Skuffa og frustrert står jeg og ser på et svakt ansikt jeg en gang kalte speilbildet mitt mens jeg merker at sinnet stiger innvendig. Uendelige spørsmål svever inni hodet mitt.

«Hvorfor var det ingen som prøvde å få en stopp på mobbingen?», «Hvorfor reagerte ikke lærerne?», «Hvorfor valgte mange av medelevene mine den gang og støtte mobberne?», «Hvorfor var det ingen som hørte på meg?» ?

Dette er bare noen av alt for mange ubesvarte spørsmål som svever inni hodet mitt til dager. Føler sinnet og skuffelsen over at det var alt for få som var vitne til deg jeg var gjennom av mobbing, men valgte heller å stå på mobberen sin side da jeg trengte en støttende hånd. Da jeg hadde trengt en som hadde hørt på det jeg hadde å si og forsto at jeg trengte hjelp. I stedet syntes de at det var morsomt å se at jeg dag etter dag gikk redd, alene og usikker på meg selv fordi jeg var redd for å bli dømt. Jeg var redd for hva mobberne mine ville utsette meg for. Selv de jeg trodde jeg kunne stole på valgte heller å snu ryggen til meg og se ned på meg istedenfor. Jeg følte meg så alene og redd i en all for stor verden jeg følte var ute etter å knuse meg. Jeg følte at alle rundt meg ønsket å se meg lei meg, de ønsket å se at jeg hadde vondt.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

etviktigbudksap

etviktigbudksap

18, Asker

Jeg er en 18 år gammel gutt som kjemper en hard kamp mot mobbing! Har selv blitt mobbet og vet hvor vondt det gjør, så jeg ønsker at flere folk forstår hvor alvorlig dette er. Det er spesielt vanskelig for barn og unge som ikke helt vet hvordan man skal takle en slik situasjon og da kan det være ekstra vanskelig å stå "alene mot verden"! Jeg er helt åpen om min erfaring og jeg mener at vi mennesker bør komme oss ut av "boblen" vi gjemmer oss inni og prøve å ta tak i kampen mot mobbing. Alt for mange i dagens samfunn tenker "det gjelder ikke meg" og dropper å kjempe en felles kamp mot mobbing! Selv om vi ikke tenker over det gjør alle motstand i kampen mot mobbing ved å dele mobbehistorier eller diskutere det med familie og venner. Det høres kanskje rart ut, men det er VIKTIG at det gjøres. I en alder av 18 år har jeg fått 12 av årene mine ødelagt av mobbing. Bare fordi jeg er adoptert og ikke vet hvem mine biologiske familie er har jeg blitt sett på som "gutten som ikke fortjener å bli behandlet godt".. Helt siden barneskolen og frem til nå har jeg kjempet en kamp mot meg selv for å komme meg gjennom hver dag. Den dag i dag sliter jeg stort med depresjon og vonde tanker fra mobbetiden min. Men jeg har en drøm jeg gjør alt for å oppnå - nemlig det å bli barne og ungdompsykolog! Jeg ønsker å videreføre den hjelpen jeg fikk da jeg trengte det som mest til barn og unge som opplever mobbing.

Kategorier

Arkiv

hits