Jeg gjør et "opprør"

Jeg velger å gjøre et opprør mot mobberne som fikk meg til å føle meg som verdens verste person!

Jeg velger å gjøre et opprør mot mobberne som skrev hatmeldinger til meg via nett og på bloggen!

Jeg velger å gjøre et opprør mot de som snudde ryggen til meg for å begynne å se ned på meg!

Vil ikke kalle meg en god blogger, men jeg gjør dette for å få frem et viktig budskap! Et budskap det er alt for mange som ikke tar seriøst i det hele tatt, nemlig hvor alvorlig mobbing er. Spesielt blant voksne er det mange som det virker som ikke har forstått hvor skadelig mobbing er og ber barna "glemme det, og gå videre!" Noe som for mange er enkelt å si uten og tenke over hvor skadelig mobbing er. I dagens samfunn er det alt for mange barn og unge som står alene og er redd for å vise hvem de er. Vise verden hvor fantastiske personer de er, men blir tvunget til å gjemme seg. Gjemme seg bak et falskt smil og en "det går bra med meg" kommentar om noen spør hvordan han/hun har det. Men så fort man kommer inn på rommet sitt kommer tårene. Da kommer de tårene man har tvunget til å holde inni seg fordi man vet at mobberne og de rundt seg kommer til å latterliggjøre deg mer om de ser deg ha det vondt.

Man prøver og snakke med familie, venner og lærere, men det er ikke sikkert de helt forstår eller vet hvordan de skal takle det. I stedet velger de den "enkle løsningen" og ikke ta mobbeofferet seriøst. De mener at man bare må glemme det og komme seg over mobbingen, noe som er utrolig vanskelig. Mobbing skader deg så sterkt psykisk/fysisk at man ikke klarer å glemme det. Depresjon og vonde tanker eller mareritt om nettene kan forfølge deg som et spøkelse resten av livet!

Husker en spesiell episode fra ungdomskolen hvor jeg ble grovt mobbet for utseende og bakgrunnen min. Ble tråkket så langt ned i gjørma og følte meg så liten, naken og redd i en alt for stor verden. Det virket som jeg ikke hadde noen identitet lenger fordi jeg ble hetset så mye, dag inn og dag ut. På grunn av mobbingen hadde jeg store vansker med å prestere bra i timene, og etter en prøve jeg hadde gjort det dårlig på ville læreren min snakke med meg om det var noe som feilet meg. Jeg fortalte at jeg ble mobbet og hadde det ikke bra i klassen, og at det var derfor jeg slet med å prestere bra på skolen, i håp om at læreren min skulle ta dette videre og stoppe mobbingen. Men det eneste svaret jeg fikk var: «Du kan ikke bruke mobbing som en unnskyldning for å ikke prestere bra på skolen, og at du ikke trives i klassen. Det er ingen mobbing i min klasse og det er skuffende at du anklager medelever for å mobbe deg»! Da merket jeg at sinnet steg mer og mer innvendig, og det såret meg så utrolig mye! Hun hadde vært vitne til at jeg ble dytta, lagt i bakken og sparket i friminuttene uten å se alvoret i det. Mobberne hadde sagt at det bare var en lek og at jeg var med på det, selv om jeg til store protester forklarte dem at jeg ikke synes

Etter den beskjeden fra lærerne følte jeg meg så lite verdt og ønsket!

 


 

 

Ditt har gjør meg sterkere

Kjære mobber? Ja du ja.. Hører du meg..? Husker du meg?? Den lille gutten du mobbet?!

Gjennom 12 vonde år hvor jeg har følt meg som en jævlig person, og ikke minst har hatet meg selv er det en ting jeg har lært! Ja, du fikk meg til å gråte.. Ja, du fikk meg til å kutte meg og få selvmordstanker.. Ja, du så meg bli slått, sparka og hengt ut på skolen... Ja, du hang meg ut og fikk meg til å føle meg som en stor feil.. Ja, du har trakassert meg bare fordi jeg er adoptert? Ja, du har forårsaket mange netter uten søvn bare fordi jeg sliter med depresjon? Men du har ikke tatt fra meg motet til å stå imot og kjempe for min frihet! Du har aldri tatt fra meg viljen til å stå rett opp og ned og fortsette min evigvarende kamp mot deg. Du har aldri klart å ta fra meg de siste kreftene mine som jeg har brukt for å kjempe for min frihet og rettferdighet. Du har ikke klart å trekke meg helt ned til bunn selv om jeg har følt det! Jeg har til tider ønsket å bare gi opp alt sammen, men jeg har klart å bite tennene sammen og funnet de siste kreftene jeg har hatt. Fordi jeg har nektet å la deg ødelegge meg, og selv om jeg til tider ikke har visst hva jeg burde gjøre har jeg ikke latt deg bestemme. Fordi jeg vet hvor svak du egentlig er.. Ja, jeg vet hvor enslig og redd du egentlig er, og uten at jeg bruker noe som helst form for vold eller mobber tilbake vinner jeg sakte, men sikkert denne kampen. Uten at du er klar over det så er det jeg som har kommet meg oppover de gangene du har trodd du har trukket meg lengre ned! Det hatet du har vist meg har hjulpet meg til en ting! Og det er å bli sterkere. Det hatet du har slengt til meg de siste 12 årene har gjort meg mye sterkere. Du kan tvile, le av meg og rakke mer ned på meg om du vil, men jeg skal vise deg at jeg har rett den dagen jeg står med utdanningen min i hånden, de dagen jeg kan glise mest fordi jeg vet jeg har slått deg!

Flaut og pinlig

Så var det påên igjen.. Regjeringen har gått ut for en stund siden og sier at skoler skal ha null toleranse for mobbing og at de man skal bli flinkere på å forhindre mobbing! År etter år kommer de ut med den samme utalen «Ingen barn skal bli mobbet i Norge»! Men hva er det som skjer? IKKE en eneste ting har skjedd hittil. Ingenting har blitt gjort for å hindre at barn og unge blir mobbet på skolen rundt omkring i Norge. Det virker som staten bare sier det uten å vite hva de skal gjøre. 50000 barn blir per dags dato mobbet rundt omkring i hele Norge uten å få den hjelpen de trenger! Det er over 50000 barn for mye, og det burde sende et rødt advarselslys om at noe MÅ gjøres. Det hjelper ikke å gå ut og si at ingen barn eller unge fortjener mobbing uten å gjøre noe med det.

Legger ikke skjul på min frustrasjon og mitt sinne når det kommer til dette temaet!  Et så alvorlig tema burde vært tatt hånd om for mange år siden, men vi kan tydelig se at skoler ikke har peiling på hva de egentlig skal gjøre når elever forteller at han/hun blir mobbet. Lærere ser ut som et spørsmålstegn når elever forteller at de blir mobbet fordi de ikke vet hvordan de skal gå frem for å hjelpe dem.

Husker en spesiell episode fra ungdomskolen hvor jeg ble grovt mobbet for utseende og bakgrunnen min. Ble tråkket så langt ned i gjørma og følte meg så liten, naken og redd i en alt for stor verden. Det virket som jeg ikke hadde noen identitet lenger fordi jeg ble hetset så mye, dag inn og dag ut. På grunn av mobbingen hadde jeg store vansker med å prestere bra i timene, og etter en prøve jeg hadde gjort det dårlig på ville læreren min snakke med meg om det var noe som feilet meg. Jeg fortalte at jeg ble mobbet og hadde det ikke bra i klassen, og at det var derfor jeg slet med å prestere bra på skolen, i håp om at læreren min skulle ta dette videre og stoppe mobbingen. Men det eneste svaret jeg fikk var: «Du kan ikke bruke mobbing som en unnskyldning for å ikke prestere bra på skolen, og at du ikke trives i klassen. Det er ingen mobbing i min klasse og det er skuffende at du anklager medelever for å mobbe deg»! Da merket jeg at sinnet steg mer og mer innvendig, og det såret meg så utrolig mye! Hun hadde vært vitne til at jeg ble dytta, lagt i bakken og sparket i friminuttene uten å se alvoret i det. Mobberne hadde sagt at det bare var en lek og at jeg var med på det, selv om jeg til store protester forklarte dem at jeg ikke synes det var greit. Jeg likte det ikke! Aldri før hadde jeg følt meg så nedprioritert og «naken» i denne verdenen som etter jeg hadde fått den beskjeden av læreren min.

Men det som sjokkerer meg mest er at det er først nå regjeringen bestemmer seg for å stramme inn tiltakene for mobbing! Hvor har man vært i alle årene mobbing har vært et stort problem!? Hadde jeg vært lærer hadde jeg rett og slett vært flau.. Jeg hadde skammet meg for at jeg ikke hadde sett hvor alvorlig mobbing er! Det er rett og slett tragisk hvor mange barn som blir oversett og ikke får den hjelpen de trenger når det kommer til mobbing.

 

"Det gjelder ikke meg - da gidder jeg ikke å bry meg"

Jeg er rett og slett sjokkert over hvor mange personer i dagens samfunn som tror det er greit å skrive upassende og respektløse kommentarer på sosiale medier mot personer de misliker. Både voksne og barn henger ut enkelt mennesker de misliker foran alle sammen. Det er rett og slett tragisk hvordan så mange ikke klarer å tenke lengre enn sin egen nese før de skriver respektløse og nedverdige kommentarer mot den personen bare fordi de mener at det er fortjent.

Gjennom tidene har man fått høre at dagens ungdom er så frekke i kjeften og på nettet. Det er mange voksne som mener at det er vi unge som skal tøffe oss med å skrive upassende kommentarer. Vi skriver det bare for å tøffe «oss» og vise oss frem på nettet! Ja, kan ærlig si at det er alt for mange som har den holdningen og tror det er greit å henge ut enkelt personer de misliker både i virkeligheten og på nettet. Det er tragisk hvor mange som gjør det bare for å rakke ekstra ned på han/hun det gjelder uten å tenke konsekvensene av det og det er forståelig at man ser på dem som «bøllene». Men det samme skal sies om voksne! Det er alt for mange med «det gjelder ikke meg ? så det er ikke så farlig» holdningen i dagens samfunn. Med det mener jeg at det er alt for mange som tenker at så lenge det ikke går utover meg så kan jeg skrive og si det jeg mener uten å tenke på hvordan andre kommer til å reagere. De tenker bare på seg selv fordi de tror det er kult å gjøre det.

For meg og som for alt for mange i dagens samfunn som har blitt eller blir mobbet vet hvor vondt slike kommentarer kan være! Vi vet hvor vondt det kan gjøre og det er viktig å tenke på de tingene. Men det er den feilen alt for mange gjør. De tenker ikke på de rundt seg eller den personen de velger å håne og bare gjør det for å vise at de har «rett» i ulike situasjoner eller for å være «kule»!

Ja, jeg forstår veldig godt at mange reagere på dagens mennesker som overdriver og lager unødvendig drama for å bli lagt merke til i dagens samfunn. Det har jeg full forståelse for at folk reagere som de gjør. Men tenk deg, er det virkelig nødvendig at alle skal få vite hva jeg mener om han/hun det gjelder. Er det nødvendig at jeg skal skjelle henne ut og håne henne for det hun gjør på sosiale medier? Fordi det er den fellen mange gjør, ved å ikke tenke på andre enn seg selv. Det er ikke sikkert at du hadde likt at andre hadde hengt deg ut og sendt deg håne kommentarer bare fordi de mislikte deg, og det er derfor det er så viktig å tenke seg om flere ganger før du velger å skrive det.

 

Et mørkt og smertefult kapittel

 

Det har ikke bestandig vært like enkelt å være meg og spesielt ikke etter jeg har vært gjennom det mange mener er noe av det verste et barn kan være gjennom. Nettopp mobbing! Jeg har vært utsatt for mobbing i løpet av hele barndommen min og mens andre ser på barndommen sin som «den beste tiden» ser jeg tilbake på den som en mørk og vond fortid. En fortid hvor jeg ikke kunne være meg selv fordi alle rundt meg ønsket å se meg lide, se meg gråte og ha det vondt.

Det er ikke enkelt for meg og være åpen for alle om mobbetiden min, men jeg har bestemt meg for å dele den med dere. Dette er en historie jeg har gruet meg til å legge ut, og det gjør vondt for meg og skrive dette. Minner sitter i meg som et arr i meg, blødende arr som skjuler sannheten fra barndommen min.

Jeg startet på barneskolen, glad og fornøyd uten å vite hva mine neste år skulle bringe. På den tiden var jeg såpass liten at jeg ikke forsto hvor vondt jeg kom til å ha det helt til jeg gikk ut av vgs. Jeg startet i en klasse hvor jeg fikk meg nye venner og trivdes veldig godt fra 1. klasse og frem til 5. klasse. Jeg fikk meg kompiser og ante fred og ingen fare. Men dette skulle virkelig ta en brå slutt! Noen av gutta i klassen synes det var veldig tøft og måle muskler og se hvem som var sterkest. Jeg har aldri vært den sterkeste gutten i klassen og de elsket å latterliggjøre meg bare fordi jeg ikke var like sterk som dem. Jeg ble lagt ned i bakken flere ganger mens de andre sto rundt og lo. Men det stoppet ikke med det, de eldre gutta som gikk i klassene over meg elsket å latterliggjøre meg pga jeg så annerledes ut enn dem. De viste meg grimaser av ansiktsuttrykket bare fordi jeg ikke kommer fra Norge.

Mine tre år på ungdomskolen var uten tvil mine verste år i løpet av livet mitt. Mobberne ble bare verre og verre for hver dag som gikk og uansett hvor jeg var fant de meg alltid. Dag inn og dag ut, det var alltid noen som skulle latterliggjøre meg bare fordi jeg ikke var som alle andre. Det startet med at de skulle tøffe seg for venninnene mine og fortelle dem falske rykter om meg til dem for at de skulle slutte å henge med meg. Selv de kompisene jeg trodde var mine kompiser snudde ryggen til meg bare fordi de ville henge med de «populære». Sakte, men sikkert trakk de meg lengre og lengre ut i kulden og hver gang jeg viste tegn om at jeg var misfornøyd skulle de henge meg ut. Men de ga seg ikke med det!

De begynte å legge meg ned i bakken, slå meg i magen og sparke meg! De kastet søppel på meg og råtne frukt og grønnsaker de fant i søppelkassen! De helte ut alle tingene mine og ødela dem eller klusset i skrivebøkene mine! Det virket som de levde av å latterliggjøre meg for flest som mulig, noe de klarte feilfritt. Jeg skammet meg! Jeg skammet meg for den jeg var og det var vanskelig for meg og vise klassen min og omverden hvem jeg faktisk er. Har aldri vært den smarteste på skolen og fikk ofte 2/3 på prøver. Opplevde stadig vekk at de gikk i sekken min for å lete etter prøveresultatet og rope det ut til resten av klassen så alle kunne le av hvor dårlig jeg var.

Til og med da min bestemor døde ble jeg mobbet! De lo av meg bare fordi jeg var knust og mente jeg ikke bar sterk nok ?

De verste mobberne elsket å tegne grimasebilder av utseende mitt og henge dem opp i klasserommet! De sendte meg stygge grimaser og baksnakke meg. Dette gikk så utrolig hardt innover meg og det gjorde at jeg ikke orket mer. Fikk beskjed av læreren min at hun ikke hadde nok vurderingsstoff på meg i faget hennes og at jeg risikerte å stryke. Mobbingen hadde tappet meg for krefter og jeg orket ikke å gjøre noe..

Videregående startet bra, men endte dårlig. Jeg hadde kommet på en skole jeg visste at ingen andre hadde startet på. Kuttet all kontakt med min gamle klasse og ignorerte de jeg møtte på gata. For om jeg noen gang skulle komme gjennom vgs visste jeg at jeg ikke skulle ha noe med dem og gjøre. Men skulle mobbingen slutte her? NEIDA! Jeg bli utsatt for rasistiske kommentarer som handlet om adopsjon, et tema jeg tar alvorlig! Fikk stadig høre kommentarer som virkelig knuste meg, mer enn noen kan forestille seg ? Dette gikk så sterkt innover meg at jeg rett og slett ikke orket mer. Jeg begynte med selvskading, kuttet meg for å merke den smerten jeg mente selv at jeg fortjente! De blodige arrene som var synlig. I tillegg hadde jeg selvmordstanker og hadde det ikke vært for en spesiell venninne hadde jeg gjort det man ALDRI må gjøre, nemlig å ta livet sitt! Jeg hadde planen klar, hadde planlagt nøye hvordan jeg skulle ta livet mitt ?. Men heldigvis skjønte venninnen min at noe måtte gjøres og jeg har fått mye hjelp av henne. Hun REDDA meg!!

Konsekvenser/etterdønningene

Konsekvensene for dette har vært vanskelig for meg å takle. Den dag i dag sliter jeg med å glemme mine vonde tanker og minner! Det har satt DYPE og BLØDENDE arr i livet mitt, arr jeg kommer til å bære resten av livet mitt. Sliter med å sove om nettene siden jeg blir liggende våken med tårer i øynene og er redd for hva som kommer til å skje. Klarer ikke å tenke klart lenger og drømmen om det jeg ønsket å bli har sakte, men sikkert forsvunnet fra meg ? Alle drømmene, planene og forventningene jeg hadde til fremtiden min er borte og jeg ønsker bare å gi opp ? Kroppen er utslitt og jeg klarer ikke å passe på meg selv lenger. Vennene mine har vært nøkkelen for at jeg ikke har gitt opp og det er de som passer på meg. Mange mener det er familien som passer på meg, og ja det er jo riktig, men de vet ikke hvor vondt jeg faktisk har det!

Jeg føler meg flau og hater meg selv etter alt jeg har vært gjennom! Skammer meg fordi jeg lot mobbingen ta knekken på meg og er flau over meg selv. Flau over at jeg ikke gjorde noe med det selv ?




 

Frustrasjon og sinne

Skuffa og frustrert står jeg og ser på et svakt ansikt jeg en gang kalte speilbildet mitt mens jeg merker at sinnet stiger innvendig. Uendelige spørsmål svever inni hodet mitt.

«Hvorfor var det ingen som prøvde å få en stopp på mobbingen?», «Hvorfor reagerte ikke lærerne?», «Hvorfor valgte mange av medelevene mine den gang og støtte mobberne?», «Hvorfor var det ingen som hørte på meg?» ?

Dette er bare noen av alt for mange ubesvarte spørsmål som svever inni hodet mitt til dager. Føler sinnet og skuffelsen over at det var alt for få som var vitne til deg jeg var gjennom av mobbing, men valgte heller å stå på mobberen sin side da jeg trengte en støttende hånd. Da jeg hadde trengt en som hadde hørt på det jeg hadde å si og forsto at jeg trengte hjelp. I stedet syntes de at det var morsomt å se at jeg dag etter dag gikk redd, alene og usikker på meg selv fordi jeg var redd for å bli dømt. Jeg var redd for hva mobberne mine ville utsette meg for. Selv de jeg trodde jeg kunne stole på valgte heller å snu ryggen til meg og se ned på meg istedenfor. Jeg følte meg så alene og redd i en all for stor verden jeg følte var ute etter å knuse meg. Jeg følte at alle rundt meg ønsket å se meg lei meg, de ønsket å se at jeg hadde vondt.

 

De mørke side i dagens ungdomsmiljø

I dagens samfunn blant unge er det dessverre utrolig lett og bli dømt for den du er. Det kan være alt fra kroppen din, hvor populær du er,  hvor godt du presterer på skolen og hvilket valg du tar for.eks. Det kan være vanskelig å forstå hvor tøft det faktisk er som ung, og det er mange som dessverre opplever at de ikke får den hjelpen de trenger fordi de voksne rundt seg ikke vet hvordan de skal gå frem.

Kroppspress og utseende:

Er et utrolig stort problem, spesielt blant unge jenter som får selvtilliten sin ødelagt fordi andre velger å henge dem ut. Henge dem ut bare fordi de ikke har like «fin» kropp som det mobberne skal frem til. Spesielt når det kommer til trening! I dag ser man alt for mange unge jenter som velger å stoppe å spise og heller trene alt de klarer og så ofte de klarer. Selv om kroppen hadde trengt en etterlengtet hvile er det mange som presser sine egne grenser bare for å gå nå i vekt. Det er fordi de tror de ikke har «fin» nok kropp eller fordi de ser syltynne modeller og kjendiser fra Amerika som de ser opp til. I mine øyne er dette trist fordi det er mange som får problemer med spiseforstyrrelser eller at de velger å gå over til et kosthold på vitaminforsterkning. Om man vil ha en sunn kropp er det viktig at man klarer å finne balansen mellom kostholdet ditt ? trening og hvile. Det er en del gutter som merker dette presset, men det er jentene som kanskje merker det mest dessverre.

Hvor populær du er:

Det er et press både gutter og jenter merker på forskjellige måter. Det varier fra hvem man er med, men dessverre er det mange som opplever det presset at man må drikke, snuse og feste mest mulig for at man skal bli populære blant dem du er med. I et samfunn hvor fler og fler ungdommer begynner å drikke, røyke og snuse i en ung alder vil det dessverre påvirke dem negativt i fremtiden. Greit nok at du føler deg kul om drikker, røyker eller snuser mest mulig, men det kan hende du kommer til å angre når du blir eldre, spesielt med røyking og snusing. Men man kan se at det er flere og flere unge som føler seg presset til å begynne med det for at de skal ha noen å henge med.

Prestere på skolen:

Det varierer fra person til person hvor mye man vil bruke på skolen. Dessverre er det mange som dropper ut i en ung alder fordi de ikke gidder rett og slett, men ønsker heller å bruke tiden på å feste og drikke seg full. Jeg skal ikke ta alle under en og samme kam her fordi det er mange som dropper ut av personlige grunner også, som mobbing eller andre psykiske problemer. Når man går på ungdom og videregående har man som elev et enormt press på seg siden de rundt deg ønsker at du skal prestere best mulig på skolen. Ja, selvfølgelig er det positivt at de rundt deg har troen på at du gjør det bra, men for mange kan det vært rett og slett vanskelig å takle om man har en dårlig dag. For mange kan det er det frustrerende at de øver og øver uten at de klarer å få de resultatene de selv ønsker, spesielt på prøver og innleveringer.

Hvilket valg du tar:

Det høres kanskje rart ut siden det er alt i alt din fremtid det gjelder, men det er mange som føler seg presset til å gå de linjene bestekompisen eller bestevenninnen din tar. Dette gjelder spesielt skole eller om du skal begynne å drikke, røyke, feste og snuse! Det høres kanskje dumt ut for mange, men det er mange som er redde for å miste bestekompisen eller bestevenninna si om de ikke tar de samme valgene. Jeg tror litt av grunnen for det er at de er redd for at han/hun skal overse dem om han/hun finner seg andre venner som har de samme interessene. På den måten er det mange som tar gale valg og som angrer i ettertid.

Jeg sier ikke at det er akkurat sånt det er, men det er min oppfatning av mye av det presset unge i dag må gjennom.

 



 

Ungdommen nå til dag får ufortjent mye hets

Dagens samfunn er ikke det det en gang var, og spesielt når det kommer blant dagens ungdom. Man hører ofte om hjemme alene fester som har gått over styr, fyll, snus og røyk. Man hører om unge som begår kriminalitet og rakker ned på andre bare fordi de tror de blir kulere av det. Dessverre er det noen som tar alle over en kam og snakker ned på dagens ungdom, og forbinder dem med en gruppe late mennesker som jobber mer med å få høyest status i dagens samfunn og dropper ut av skolen. Men jeg tror det er mange, og spesielt eldre personer (uten å se ned på dem på noe som helst måte) som ikke ser dagens ungdom i to forskjellige perspektiv. Nemlig de som jobber så godt de kan på skolen for å oppnå målene deres, de som sitter alene hjemme og ikke tør å vise omverden hvem de faktisk er, og de som fester hver helg, drikker seg fulle på fest, snuser og røyker.

Jeg mener at dagens ungdom blir satt i et dårligere syn enn det de fortjener fordi man bare legger merke til de som ikke klarer å oppføre seg. De som blir tatt av politiet sent i helger og er så fulle at de så vidt vet hvem dem selv er, de som røyker, snuser og i de mest ekstreme miljøene begynner med narkotika, de som faller ut av skolen fordi de rett og slett ikke gidder meg og de som samler seg i gjenger bare for å sloss mot andre for å vise status i samfunnet. Men dagens ungdomsmiljø er så mye mer enn det! Det er så store forskjeller fra dagens ungdom, og jeg mener at man må slutte å ta alle over en kam. Ja, legger ikke skjul på at det er mange som gjør utrolig dumme ting, ødelegger livene sine med narkotiske stoffer, alkohol, røyk og snus. De som dropper ut av skolen bare for at de kan sove hele dagen, og de som ikke gjør en innsats for å forbedre seg.

Men hva med alle de andre? Hva med de som faktisk gjør en innsats på skolen for å få gode karakterer? Hva med de som prøver så godt de kan for å skaffe seg en god utdanning? Eller hva med dem som sitter alene hjemme og er redd for å være seg selv?

Er det rett at man ser på de i samme perspektiv som de som ikke klarer å oppføre seg? NEI! De prøver bare å være seg selv! Det er så utrolig mange ungdommer som gjør en innsats for at de skal få et godt liv med en god utdanning senere. Det finnes ungdommer som alltid kommer presist, er høflige og kan oppføre seg mot andre. Og det er det som er viktig at man skiller mellom dem og de som er ute etter trøbbel. Men det er også viktig at man ikke glemmer alle ungdommene som opplever eller har opplevd mobbing gjennom skolegangen deres. Det er mange som rett og sett ikke tør å være seg selv fordi de har blitt mobbet og hetset fra medelever og andre rundt seg at de ikke tror de er verdt no. Alt for mange sliter med selvskading og selvmordstanker, vonde tanker, depresjon og angst fordi de har opplevd å bli mobbet, utestengt, trakassert, banka opp og mer. Men de føler jeg blir lagt litt i «glemmeskuffen» for mange fordi de bare konsentrerer seg om de negative ungdommene gjør.

 

Er jeg upopulær fordi jeg ikke fester?

Jeg legger ikke skjul på at jeg har gjort mange kontroversielle valg i løpet av livet mitt uten at de rundt meg egentlig har forstått hvorfor jeg tok de valgene jeg har gjort. I løpet av mitt liv har jeg ikke tatt de letteste valgene og jeg har ikke tatt den «letteste» veien for å nå målene. Det er ikke fordi jeg er dum, men fordi jeg ble tvunget til å ta de valgene jeg har tatt.

Istedenfor å gå den veien alle andre tok, valgte jeg heller å gå min egen vei. Ta mine egne valg og si mine egne meninger. Jeg var aldri den mest populære gutten i klassen og de valgene jeg tok var ofte motsatt av det de andre i klassen tok. Spesielt når det kom til hva jeg ønsket å gjøre! Jeg opplevde mye press på at jeg måtte begynne å drikke, snuse, røyke og feste fordi det var det «alle» andre gjorde. De tøffeste gutta i klassen prøvde å presse meg til å snuse og mine meninger ble aldri hørt pga det. De så på meg som den «taperen» fordi jeg valgte heller å være hjemme istedenfor å dra ut i helgene og de brukte det mot meg for at jeg ikke hadde så mange venner. De mente jeg aldri kom til å bli «populær» nok til å være med eller få nye venner fordi har valgt å avstå fra drikking, snus, røyk og festing. Men hva er vits å gjøre det når jeg aldri har følt meg trygg på det? Hvorfor skal jeg følge presset selv om jeg vet at det ikke er dette jeg ønsker?

Ja, vet at det ikke vil skade og prøve, men jeg velger heller å bruke mer tid på å fokusere på skole og utdanningen min. Høres kanskje dumt ut, men blir jeg mindre populær av den grunn? Jeg har aldri vært en fest person, og jeg liker meg best for meg selv fordi da kan jeg gjøre det jeg vil. Sitte hjemme og lese om historie med lav musikk i bakgrunnen er supert for meg istedenfor å dra å feste.

 

 

Hvem av oss sviktet hvem....?

Er du fornøyd nå? Ja, jeg snakker til deg.. Deg jeg trodde jeg kunne kalle min bestevenn og at du kunne stå for det du mente.. Men neida! Du turte ikke å stå frem for å si sannheten, men la all skyld på meg. Uten å ta noe selvkritikk valgte du å sette meg ut i et dårlig lys.. Du lot meg være den store stygge ulven mens du var den uskyldige som ikke hadde gjort noe galt, selv om du innerst inne vet hvorfor jeg ble sur på deg. Ja, du husker så godt hvordan den ampre stemningen mellom startet, men du tør ikke å innrømme det fordi du er redd for å stå alene. Du er redd for å stå alene, men valgte å gjemme deg bak andre bare for at de også skulle få et dårlig bilde av meg. Du gjemte deg bak dem fordi du ikke turte å stå frem, men du valgte å ofre meg så du kunne være den uskyldige som aldri gjorde noe galt. På 1,2,3 var alt det jeg hadde gjort for deg glemt! Plutselig var jeg den store stygge ulven full av skyldfølelse og som du valgte å fryse ut.. Du valgte å se på meg som om jeg ikke eksisterte og forklaringene jeg sendte deg var ikke no verdt lenger. Du snudde ryggen til meg for at andre også skulle få et dårlig inntrykk av deg, bare for at de skulle være på din side.

Men da lurer jeg på en ting? Hvem var det som stilte opp for deg da du hadde det vondt? Hvem ofret tiden sin på å få deg i bedre humør da du hadde dårlige dager? Hvem ringte deg hver dag bare for å holde deg med selskap, for å være en god kompis..?

Hva får jeg tilbake? En som mener jeg bare snakker bull****! En som mener jeg bare finner opp historier for at jeg skal slippe unna det.. Men hvis du tenker det godt om vet du at det er sant! Men du har latt ditt sinn og sjalusi vinne over deg, og velger heller å dumpe meg i grøfta for å få fellesvennene våre på din side. Din anklager om at jeg ikke kunne stole fult på deg er delvis sanne og du vet grunnen! Om det ikke hadde vært for at du løy meg rett i ansiktet med å si at du ikke hadde lest gjennom meldingene mine selv om jeg tok deg for å gjøre det! Jeg trodde jeg kunne stole på deg, men du valgte å lyve for meg bare for at du skulle slippe å tilstå dine feil. Du valgte å gjemme deg for sannheten bare for at jeg skulle føle meg dum!

 

Ble ikke født for å imponere deg

«Hvorfor gjør du ikke som alle andre?», «Det er ikke noe populært og ikke drikke eller feste!», «Herre gud, ikke tro du blir populær av dette!», «Skjønner godt at ingen vil være med deg!», «Om du vil være kul, så kan du ikke holde på sånn!»?.

Beklager, men jeg kom ikke hit for å imponere deg! Jeg ble ikke født for å følge etter dine valg og meninger, fordi jeg rett og slett ikke ønsker å være kul. Jeg har aldri prøvd å være kul heller og du vil ikke klare å forandre meningen min! Det er det første jeg svarer etter alle kommentarene jeg har fått sendt etter meg bare fordi jeg har valgt å være meg selv! Jeg har valgt å gjøre de tingene jeg liker og gjøre de valgene jeg ønsker uten at jeg skal bli påvirket av alle andre rundt meg! Disse kommentarene har jeg fått høre ofte fordi jeg kanskje har skilt meg ut fra de andre. Istedenfor å prøve å leke kul og følge etter de «kule» folka i klassen valgte jeg heller å være meg selv og gjøre det jeg selv følger meg komfortabel med. Har aldri gått for langt til at jeg har følt meg ukomfortabel fordi jeg vet at det ikke er det rette for meg! For meg så bryr jeg meg ikke om hva de andre gjør og det de mener jeg bør gjøre, fordi jeg vet at det vil ikke være rett for meg. Oppgjennom tiden har jeg blitt hengt ut av medelever fordi jeg ikke har likt å være på fest og fordi jeg har valgt å ta andre valg! I deres øyne har jeg vært den store tullingen fordi jeg har valgt å gå min egen vei istedenfor å gjøre som de vil. De har prøvd å utestenge meg bare for at jeg til slutt skal begynne å feste, drikke, røye og snuse eller fordi jeg skal ta de valgene de har ønsket. Men da har jeg alltid lurt på, hva er vits med å gjøre det? Hvorfor skal jeg velge de valgene de ønsker fordi de mener jeg ikke er kul nok for samfunnet?

 

Jeg ønsker å hjelpe!

Det å hjelpe andre har alltid vært en viktig del av meg! Hjelpe barn og unge som har det vondt, og trenger en å snakke med er noe jeg alltid har ønsket å gjøre fordi jeg vet hvor stor forskjell det kan utgjøre! Det kan være forskjellen på en god og en dårlig dag! Det kan være forskjellen om du klarer å kjempe deg gjennom dag for dag, eller om du faller helt ut av samfunnet!

Jeg har selv vært utsatt for mobbing og vet hvor vanskelig det er å komme seg gjennom det. Jeg vet hvor vanskelig det kan være og stå alene mot resten av verden når man blir fryst ut av medelever og personer du trodde var vennene dine. Spesielt når de sier at de alltid vil være der for deg når du trenger dem som mest, men velger heller å være med mobberne bare fordi de er redd for at de selv kommer til å bli mobbet. Dessverre er det utrolig mange som ikke tør å stille opp for kameraten sin bare fordi man selv er redd for å bli mobbet eller fordi man selv ønsker å bli en av de kule. Det å føle at resten av verden er ute etter å trekke deg lengre og lengre ned i gjørma bare fordi de ønsker å se at du har det vondt. De ønsker å se deg bli trukket lengre ned bare for at de kan henge deg ut og latterliggjøre det for resten av samfunnet.

I dagens samfunn er det så utrolig mange barn og unge som opplever det, uten at de får den hjelpen de faktisk trenger. Uten at det er noen som tar tak for hjelpe dem, men at de ber dem ta den «billige» løsningen om å bare komme seg over det. Jeg tror det er mange som ikke vet hvordan de skal sette seg inn for å hjelpe en person som har det vondt, og bruker den «billige» løsningen som «du må bare glemme deg og komme deg videre». Spesielt lærere og foreldre som ikke vet hvordan de skal sette seg inn i det bruker denne løsningen, noe som på sikt ikke kommer til å fungere i det hele tatt. Det kommer til å ta deg igjen senere ente om du vil det eller ikke!

Jeg vet selv hvor viktig det er å ha noen man kan snakke med, og det hjalp meg gjennom vanskelige perioder hvor jeg egentlig ønsket å gi opp. Var aldri den personen som var åpen om det til foreldrene mine, men snakket mer med en god venninnene som alltid stile opp for meg. Det var ikke før i fjor jeg tok det opp med helsesøster og psykolog, men det har vært avgjørende for at jeg klarte å komme meg gjennom mobbingen jeg har vært utsatt for. Derfor ønsker jeg å bli barn- og ungdom psykolog for å kunne hjelpe de som har det vondt og trenger hjelp. Jeg ønsker å være forskjellen på en god og en dårlig dag! Jeg ønsker å være forskjellen mellom en tåre og et smil! Jeg ønsker å se gleden til de som ønsker å gi opp alt sammen forstår at det faktisk er håp om at de kan komme seg gjennom det vonde de opplever.

 

 

 

Les mer i arkivet » Mars 2017
etviktigbudksap

etviktigbudksap

18, Asker

Jeg er en 18 år gammel gutt som kjemper en hard kamp mot mobbing! Har selv blitt mobbet og vet hvor vondt det gjør, så jeg ønsker at flere folk forstår hvor alvorlig dette er. Det er spesielt vanskelig for barn og unge som ikke helt vet hvordan man skal takle en slik situasjon og da kan det være ekstra vanskelig å stå "alene mot verden"! Jeg er helt åpen om min erfaring og jeg mener at vi mennesker bør komme oss ut av "boblen" vi gjemmer oss inni og prøve å ta tak i kampen mot mobbing. Alt for mange i dagens samfunn tenker "det gjelder ikke meg" og dropper å kjempe en felles kamp mot mobbing! Selv om vi ikke tenker over det gjør alle motstand i kampen mot mobbing ved å dele mobbehistorier eller diskutere det med familie og venner. Det høres kanskje rart ut, men det er VIKTIG at det gjøres. I en alder av 18 år har jeg fått 12 av årene mine ødelagt av mobbing. Bare fordi jeg er adoptert og ikke vet hvem mine biologiske familie er har jeg blitt sett på som "gutten som ikke fortjener å bli behandlet godt".. Helt siden barneskolen og frem til nå har jeg kjempet en kamp mot meg selv for å komme meg gjennom hver dag. Den dag i dag sliter jeg stort med depresjon og vonde tanker fra mobbetiden min. Men jeg har en drøm jeg gjør alt for å oppnå - nemlig det å bli barne og ungdompsykolog! Jeg ønsker å videreføre den hjelpen jeg fikk da jeg trengte det som mest til barn og unge som opplever mobbing.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits